1.7
Det er for ille! Jeg blir fylt av skam når jeg tenker på det svikefulle i menneskene. Men jeg kommer ikke videre uten å gå inn på det, samme hvor mye jeg rødmer og sjelen min vrir seg i skam. Jeg skal gjøre det kort.
Å du, menneskenatur, alltid klar til å synde! Å du, som alltid har villet det onde og alltid vil fortsette med det! Burde det ikke ha vært nok for å få deg på rett vei at du, formørket av den første synd, måtte gå i landflyktighet, fjernt fra hjemlandets gleder? Den grenseløse nytelsessyken din og ondskapen i deg fikk alt du rådde over til å gå tapt i syndfloden, som bare en eneste familie ble fritatt fra, og alle dyra på jorda og i lufta måtte lide for alt det onde du gjorde – burde ikke det ha vært nok? Det burde ha vært mer enn nok. Men, som folk sier: Alle gode ting er tre. Du, menneskenatur, valgte det verste av alle ting. Du som leser dette innser at menneskene enten glemte eller foraktet all tidligere straff, og vendte oppmerksomheten bort fra alle sårene etter den, og for tredje gang ba om å bli straffet, gjennom å stole på sin enorme dumhet! De uforbederlige menneskene ble nemlig overtalt av kjempen Nimrod til å utøve håndverk som skulle overgå ikke bare naturen, men også naturens årsak, altså Gud. Menneskene begynte å bygge tårnet i Sennaar, senere kalt Babel (som betyr forvirring). Målet var å nå helt opp til himmelen. I sin uforstand trodde altså menneskeheten at den ikke bare var jevnbyrdig med Gud, men over Gud. Takk og pris for den himmelske maktens vilkårsløse tilgivelse! Finnes det fedre som ville ha akseptert så mange fornærmelser fra en sønn? Gud sto fram, ikke som en straffende fiende, men som en straffende far. Han irettesatte den opprørske sønnen på en omsorgsfull måte, som aldri vil bli glemt.
Så å si alle mennesker på hele kloden deltok i det avsindige prosjektet: Noen ga ordrer, noen tegnet bygget, noen murte, noen tok mål, noen la på mørtel, noen brøt stein, stein som noen så fraktet sjøveien, andre over landjorda. De forskjellige gruppene drev med forskjellige håndverk, og da forvirringen kom som lyn fra klar himmel, ble språket splittet sånn at alle gikk fra arbeidet med hvert sitt språk og aldri kunne samarbeide igjen. Hvert yrke fikk sitt språk: Tegnerne fikk ett, steinrullerne ett, steinhuggene/utmsykkerne [parantibus] ett, og så videre for hver yrkesgruppe. Menneskeheten ble delt i så mange språk som det fantes bransjer. Og jo høyere anseelse hver bransje hadde, desto mer udannet og barbarisk snakker de i dag.
De som beholdt det hellige språket var ikke med, de fant seg ikke i prosjektet – de foraktet det dypt, de prøvde å fortelle hvor idiotisk det var. Men disse utgjorde et fåtall, og var, går jeg ut fra, av ætten til Sem, den tredje sønnen til Noah. De ble Israels folk, som fortsatte å bruke urspråket, helt til de også ble spredd for alle vinder.